Det å slippe taket

Jeg tror det må være noe av det vanskeligste for en mor. Noe så utrolig vanskelig, men alikavel så utrolig viktig. Nå for tiden så driver jeg med dette på to vidt forskjellige plan. La oss starte med storebror.
Storebror er 6 år. Storebror går i 1. klasse. Storebror vil veldig gjerne være veldig stor og oppdage verden på egenhånd. Han vil klatre til toppen av et tre. Sykle på egenhånd til venner. For ikke å snakke om det nyeste vi har begynt med, nemlig det å gå på egenhånd i skogen. Vi bor jo rett ved skogen. Men skogen er stoooor. (Egentlig ikke, men for en 6åring så er den gedigen.) Vi har satt en grense på hvor langt han kan gå. Det er bare rett på innsiden. Og i ettermiddag tok jeg med meg guttene inn i denne skogen. Og så veldig godt at den grensen er veldig grei å ha, for rettningssans det har ikke gutten min enda. Hehe
For ikke å snakke om det å være alene hjemme. Det har jo også storebror veldig lyst til. Så ja, han har fått lov til det noen ganger. En halvtimes tid når jeg har hentet Kenneth. Synes det er litt skummelt, men han koser seg.
Tenk, det er jo sikkert ikke så lenge til han skal begynne å overnatte hos venner. Dra på skoleturer osv. Det er skummelt for en hønemor. Hehe

Også var det lillebror. Lillebror er 8,5 måned. Lillebror har vært sammen med mammaen sin omtrent vært eneste sekund i hele sitt liv. Bortsett fra et forsøk på overnatting hos mammaen min.
Men så kom denne helgen da. Denne helgen hvor jeg skulle jobbe igjen. Var det ingen muligheter for å slippe unna? Lukas var jo ganske syk hele uken. Skulle han fortsette å være syk når lørdagen kom? Da hadde jeg hatt en grunn til å være hjemme. Lørdagen kom og han var ganske så bra. Han spiste brødskiver og var i godt humør. Okei. klokken var halv tre, jeg drar på jobb. vi gjør et forsøk. Skjærer det seg helt, så er jeg 8 minutter unna. Ting går supert. Lukas sovner til ettermiddagsduppen sin. Han spiser og koser seg. Guttene har det fint sammen uten meg. De klarer seg. Lille babyen min klarer seg uten meg noen timer. Jeg er ikke uerstattelig.

Det er hardt å slippe taket. Det er tøft for en mamma, men som regel så går det bra. Det er godt for både liten og stor.
Uff, tenk om 15 år eller noe sånt, når Sebastian skal flytte hjemmefra. Nei, det er vi ikke klare for å tenke på. Tror jeg må ha guttene mine boende hjemme for alltid jeg. Hehe
(Jeg må si mamma og pappa var tøffe som lot meg reise i millitæret som 20-åring. Hadde jeg vært dem så hadde jeg låst meg inne. Hehe) (Akkurat som om dem hadde hatt noe valg. Hehe)
Passbilde av mamma og meg for maaaange år siden. :)

Også synes jeg denne sangen/videon passer superbra til innlegget mitt i dag.